Columna Dominical – Los Niños De Nadie / Barn Uten Tilhørighet (versión en idioma español y noruego)

COLUMNA DOMINICAL
LOS NIÑOS DE NADIE

Por: Carmen Rovira Bernal
Correo electrónico: rovirabernalcarmen@gmail.com

La protección de los niños que llegan en pateras a Europa es una constante a la que han tenido que enfrentarse los países de este continente.

Quienes venimos de otros lugares y hemos trabajado en contextos donde apostamos a la educación como una opción de solución, sabemos que incluso aquellos niños que viven con sus padres en casa pueden ser víctimas de abandono.

Creemos que lo más triste que le puede suceder a un niño o a un joven es que quienes decidieron traerlo al mundo también decidan abandonarlo y exponerlo a todo tipo de violencia por falta de acompañamiento.

En esta nueva realidad, nos encontramos con niños desplazados de países en guerra, sacados en condiciones tan riesgosas que sus madres los despiden sabiendo que es muy posible que nunca más vuelvan a verse.

En ambos escenarios el resultado es el mismo: los niños y jóvenes pagan el precio. La soledad es el común denominador.

Quien nunca ha mirado a los ojos de estos niños quizá no ha visto el miedo que produce la soledad. Un miedo que, en muchos casos, se disfraza de rabia y rebeldía.

En diferentes países de Europa contemplamos escenas dolorosas: jóvenes que viven sin sus padres y que terminan siendo utilizados como escudo por grupos que negocian con la dignidad y el respeto de los ciudadanos. Y, frente a ello, vemos la reacción de muchos que piden leyes más duras para judicializar a los menores. Una vez más, los niños y jóvenes deben pagar el precio de haber caído en manos de mafias que los utilizan.

Esta columna no busca justificar ni romantizar la vinculación de menores en el mundo criminal. Por el contrario, quiere poner sobre la mesa una pregunta que todos deberíamos hacernos:

¿Están todos los adultos capacitados para ser padres?
¿Todos los lugares del mundo son seguros para tener una familia?
¿O simplemente le hemos dado más valor al instinto reproductivo que a la responsabilidad que implica ejercerlo?

No tengo la respuesta. Mi tarea no es resolver estas preguntas, sino dejárselas a quienes aún no son padres, a quienes todavía no han decidido traer niños a este mundo. Según el lugar, la condición y la capacidad de cada quien para responder a estas interrogantes —que todos deberíamos habernos hecho al formar una familia—, el mundo sigue dirigiéndose hacia entornos donde las guerras y los conflictos son decididos por unos pocos, mientras que el precio lo pagan los muchos que quedan debajo de esos pocos.

Aquí ya no importa la religión ni la orientación sexual. Todos hacemos parte de un mismo denominador: gente sin riqueza. Por eso no deberíamos seguir ignorando las realidades de nuestros niños y jóvenes en cada continente.

Barn Uten Tilhørighet

Beskyttelsen av barn som kommer i småbåter til Europa er en stadig utfordring som landene på dette kontinentet må forholde seg til.

Vi som har kommet fra andre steder og arbeidet i sammenhenger der utdanning blir sett på som en vei til løsning, vet at selv barn som bor hjemme med sine foreldre, kan være ofre for omsorgssvikt. Det tristeste som kan skje et barn eller en ungdom, er at de som valgte å gi dem livet også velger å forlate dem, og utsetter dem for all slags vold på grunn av manglende oppfølging.

I denne nye virkeligheten møter vi også barn på flukt fra krigsherjede land, sendt bort under så farlige forhold at mødrene deres tar farvel i visshet om at de kanskje aldri vil sees igjen.

I begge situasjoner er resultatet det samme: det er barna og ungdommene som betaler prisen. Ensomheten er fellesnevneren.

De som aldri har sett disse barna i øynene, har kanskje ikke oppdaget frykten som ensomheten skaper. En frykt som i mange tilfeller skjules bak sinne og opprør.

I flere europeiske land ser vi nå med sorg hvordan ungdom som lever uten sine foreldre, blir brukt som skjold av grupper som utnytter verdigheten og respekten til landets borgere. Som svar krever mange strengere lover for å straffe mindreårige. Nok en gang blir barn og ungdom tvunget til å betale prisen – denne gangen for å ha falt i hendene på kriminelle nettverk som utnytter dem.

Denne kronikken ønsker ikke å rettferdiggjøre eller romantisere mindreåriges involvering i kriminalitet. Tvert imot, den vil stille et spørsmål som vi alle bør stille oss selv:

Er alle voksne egentlig skikket til å være foreldre?
Er alle steder i verden trygge for å stifte familie?
Eller har vi gitt større verdi til den reproduktive instinkten enn til ansvaret som følger med det å få barn?

Jeg har ikke svarene. Min oppgave er ikke å gi dem, men å overlate spørsmålene til dem som ennå ikke er foreldre, til dem som fortsatt vurderer å bringe barn inn i denne verden. Avhengig av sted, livssituasjon og evne til å svare på disse spørsmålene – spørsmål vi alle burde ha stilt oss før vi bestemte oss for å «stifte familie» – ser vi en verden som stadig beveger seg mot konflikter og kriger bestemt av noen få, mens prisen alltid betales av de mange som står under disse få.

Her spiller verken religion eller seksuell orientering noen rolle. Vi er alle del av den samme fellesnevneren: mennesker uten rikdom. Derfor bør vi ikke fortsette å ignorere virkeligheten til våre barn og ungdommer, uansett hvor i verden de befinner seg.

CARMEN ROVIRA BERNAL (COLOMBIA)
© DERECHOS RESERVADOS AUTOR (A)

Entradas relacionadas

Deja tu comentario